Stratigrafi av Cecilia Jonsson og Signe Lidén

 

      Lydgalleriet presenterer: 

      STRATIGRAFI av Cecilia Jonsson og Signe Lidén

      5. desember til 12. januar*

 

 

 

 

 

 

      Åpning torsdag 5. desember kl 19.00 med introduksjon av James Jackson Griffith 

      Seminar lørdag 7. desember kl 12.00-18.00 i samarbeid med B-Open 

 

      Jonsson og Lidén arbeider med materiens minne, slagg og nyanser av sort, med jern og kull utvinnet fra hulrom mellom natur, ideer og teknologi og hvordan historien arbeider seg inn gjennom deres form.

      Kull og jern, modernitetens viktigste ingredienser. Fra jordens groper og hulrom hentes det ut, omdannes til de mest fantastiske ting. Kullet brukes til å støpe jernet, som brukes i jernbaner hvor togene, drevet av kullet, frakter kullet og jernet bort, til og fra de fjerneste avkroker. Avstandene forsvinner. Polen, Brasil og Bosnia, eksotiske steder på hver sin kant av kloden, men like fullt steder å reise til, steder som forsyner resten av verden med råstoff. Masseturismen oppstår med jernbanens ankomst. Først med turismen blir landskapet noe vakkert og fremmedartet som man kan plassere seg på utsiden av og betrakte. Her har man ingenting å gjøre, her kan man bare kikke. Og verden blir et reservoar av ting og opplevelser: se så rart allting er. Fremmede kulturer, fremmede landskap. Hjemmene fylles opp av suvenirer, minner, fortellinger fra reisen man kan plage slekt og venner med i lang tid, lysbildene som beviser at man har vært der, der ute i det fremmede. Vel hjemme i kulturens intimsoner og hulrom blir inntrykkene fra verden sortert, bearbeidet og gitt mening.

      Kultur er blitt kalt menneskenes stoffskifte med naturen. Naturen byr på materialer og råstoff som formes etter alle kunstens regler; derfra oppstår sivilisasjon. Kulturen skaper dermed distanse til naturen, som en gjenstand for enten kontemplasjon eller utnyttelse, noe skjønt eller nyttig. Nettopp i gruvelandskapet fremstår naturens materialitet i all sin brutalitet, et stygt og åpent sår som ingen turister vil nærme seg. Det er ingenting å se på, nesten noe skammelig i sin utlevering av naturens underjordiske hemmeligheter. Gruven er verken natur eller kultur, den er potensiale. Det som utvinnes blir tatt inn i kulturen, og resten gis tilbake til naturen. I gruven er malmen bare noe som kan bli til noe, et løfte om en fremtidig verdi. I dag er kull og jern redusert til relikvier fra en tid som for lenge siden har tapt sin aktualitet, 1800-tallets tunge, trege og utdaterte produksjonsmåter, langt unna vår tids digitale, kroppsløse hyperrealitet. Eller kanskje det bare er vår tid som ønsker å fremstå slik, mens den fornekter sin avhengighet av materialiteten, som derfor forvises til kulturens bortgjemte avkroker.

      Her: en liten hule, et arrangert miljø. Lukt, lyd. Man inviteres inn og blir presentert for inntrykk fra disse områdene. Representasjoner, reproduksjoner, opptak og fotografier fra åstedet, gjenskapte prosesser, fiksert potensiale. Som et utsnitt av geologiens endeløse tid, men også industriens og utvinningens møysommelige arbeid, fastspent i et kondensert øyeblikk.

 


      

      Opening Thursday December 5th at 19.00 with introduction by James Jackson Griffith 

      Seminar Saturday December 7th at 12.00-18.00 in collaboration with  B-Open (English)

 

      Jonsson and Lidén explore material memory, from slag and of nuances of blackness, coal and iron from geographical cavities between nature, ideas and technologies and how history works way through its forms.

      Coal and iron, modernity’s most important ingredients. Taken from the earth’s pits and potholes, they are transformed into the most marvellous things. Coal is used for casting iron that goes into the railways where the coal-fueled trains carry coal and iron to the most remote corners of the world. The world is shrinking. Poland, Brazil and Bosnia, exotic places on each side of the globe, nevertheless common destinations, places that provide the world with raw materials. The railway lines bring with them a new phenomenon, mass tourism, which transforms the landscape into something beautiful and exotic, placing one outside it; making it an object to contemplate. Nothing to do here, one can only look. And the world becomes a reservoir of things and experiences: look, how strange everything is. Unfamiliar cultures, unfamiliar landscapes. The homes accumulate souvenirs, memories, stories from journeys one would endlessly bother relatives and friends with, slide shows proving one was actually out there, in the foreign land. Safely at home in the intimate zones and cavities of culture, the impressions from outside are sorted, processed and inscribed with meaning. 

      Culture was once called man’s metabolism with nature. Nature offers raw materials, exquisitely shaped by the ablest of hands; from this civilisations are made. Hence a distance is introduced, making nature an object of contemplation or exploitation, something beautiful or useful. The brutal materiality of nature becomes painfully present in the landscapes of the mining districts, an ugly and open wound which no tourist would come near. It offers nothing to look at, almost shameful in its exposure of subterranean secrets. The mine is neither nature nor culture, only potential. The extracted matter goes into culture, and the remains return to nature. Ore is nothing in itself, only the possibility of becoming something, a promise of future value. But today coal and iron are relics from a time long gone, the heavy, slow and outdated 19th century modes of production, so remote from our own digital, disembodied hyper-reality. Or maybe that is just the way our culture wants to look at itself, suppressing its own dependence on materiality, which is thereby displaced to the distant nooks of culture.

      And then, this place: a small cave, a staged environment. Scent, sound. One is taken inside and introduced to impressions from these places. Representations, imitations, recordings and photographs from the sites, processes reproduced, fixed potential. Like a slice of the infinite timespan of geology, but also of the persistent work of industry and extraction, fixed in one condensed instant.

      Signe Liden, Cecilia Jonsson,Bytom, Minas Gerais, Kakanj 

 

Roar Sletteland 

translated by  Sabine Popp

 

Utstillingen er støttet av: Bergen Kommune og Norsk Kulturråd

Takk til: BEK, Tolga Balci, Roar Sletteland, James Jackson Griffith, Sabine Popp og Thomas Edler Paulsen.

 

More info about the artists:

       www.ceciliajonsson.com

       www.signeliden.com

 

     *Utstilling er åpen torsdag - søndag 12:00 - 17:00

       Stengt mellom 26. desember og 2-5. januar

       Inngang 20 kr

 

 

By: Lydgalleriet