Lo-fi-Fnk

Moshi Moshi - SE

La Vida Locash

 

Den beste popmusikken blir laget i grenseland. Det er den musikken som tar elementer, estetikk fra usannsynlige stilarter og smeller det sammen til noe som – i den grad det går an i dagens klima – får det til å høres nytt ut. Det er den musikken som oppstår der forskjellige rettninger krasjer og skaper et slags musikalsk big bang (teorien, ikke bandet journ. anm.). Det er dette som er Lo-Fi-Fnk.

 

 

 

Gruppen ble startet i 2001 av de unge svenskene Leonard Drougge og August Hellsing, og allerede fra dannelsen av var de drevet av en reaksjonær tilnærming til dansemusikken. Lo-Fi-Fnk var en reaksjon på at all dansemusikk var drevet av støyete synther, stressende rytmer og enerverende lydbilder. Lo-Fi-Fnk skulle være noe annet: lav produksjonsverdi, funky fremdrift og masser av hjerte. Etter som de har utviklet seg har premisset funky sunket i verdi, samtidig som produksjonen stadig har blitt bedre og hjertet har pumpet mer og mer følelser. De har gradvis beveget seg bort fra et primært ønske om å lage dansemusikk og videre mot et ønske om å lage feiende flott popmusikk.

 

Men det behøver ikke nødvendigvis være noe motsettningsforhold mellom dem to.

 

Noe Lo-Fi-Fnk har bevist med bravur fra og med slippet av albumet Boylife 2006 og frem til siste singel, Marching In.

 

Det deilige med Lo-Fi-Fnk er at de ikke nødvendigvis forholder seg til gitte regler om hva popmusikk skal høres ut som. Om de finner et element de vil plassere i låtene sine, ja, så gjør de det. Det eksisterer en viss anarkistisk tilnærming til popmusikken som er befriende. Det er ikke bare gjør-det-selv det er også gjør-det-som-det-faller-oss-inn. Denne tilnærmelsen til å lage musikk kunne raskt resultert i rotete produksjoner, men Lo-Fi-Fnk redder seg uanstrengt og – det kan virke som – ubevisst bort fra denne fallgruven. De to svenskene er nemlig utstyrt med en gudebenådet popsensibilitet som gjør at uansett hvor usannsynlig innfallene deres er, så blir resultatet poplåter i den aller øverste kategori. Det er også verdt å nevne at Lo-Fi-Fnk er mer enn bare (bra) pop du kan danse til – slik går det tusener av på dusinet. De tilfører en emosjonalitet til låtene sine, som få andre i samme kategori klarer å formidle like troverdig. Utenat de direkte sier så mye i tekstene sine, så klarer de å formidle sterke og ektefølte sentimenter om tapt uskyld, ungdomstid, ren kjærlighet og ubesudlede følelser – de sier kort og godt noe om det å være ung i dag.

 

Lo-Fi-Fnk har ikke vært overdrevent produktive siden albumdebuten i 2006, men til gjengjeld har kvaliteten vært skyhøy. Låtene «Want U» og «Marching In» er begge eksempler fra øverste hylle på hvor bra dansbar pop egentlig kan bli. Nå er de etter sigende straks klare med den etterlengtede oppfølgeren til Boylife, og i forkant av deres opptreden på Ekko, slipper de en flunkende ny singel, Sleepless, på Moshi Moshi (som også huser Casiokids) den 20. september.

 

 

By: Håvard Ringen